- Den har kommet, sier damen,
- Den er noe av det første som dukket opp i hagen min. Ja, bortsett fra krokus og snøklokker, men de skal nå alltid være først.
Damen bærer en løvetann.
Hun liker de gule solene, og selv om hun kjemper mot dem i bedene hvert eneste år, må hun innrømme at hun setter pris på standhaftigheten. Samme hva hun gjør, så finner de en måte å stikke seg fram på.
- OK, sier damen,
- Det er kanskje noen av de blomstene jeg liker aller best. De kjemper seg fram der ingen skulle tro at noen kunne gro. Man kan jo ikke annet enn å beundre dem for det.
Hun bærer årets første løvetann forsiktig inn, og setter den i et glass på arbeidsbordet sitt. Og der står den, lysende gul, og minner om alle de små solene som skal følge i tida som kommer.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar