Det er den tida på året. Tida da damen ikke kan komme seg fort nok ut i hagen. Hun luker, graver og planter. Hun er konstant møkkete på hendene, spor av jord lar seg ikke vaske bort så lett.
Det er ikke for å delta i hagemesterskapet hun graver. Slettes ikke. I så fall ville hun fått en ganske dårlig plassering, for i damens hage vokser skvallerkål og brennesle. Og løvetann. Massevis av løvetann.
Hun graver fordi hun blir glad av det. Hun blir glad av å se at ting vokser, glad av å lukte på blomstene, glad for å bli minnet på hvor maten kommer fra.
Og brenneslen gir liv til neslesommerfuglene, og løvetennene er fulle av surrende insekter. Hva skvallerkålen gjør bortsett fra å irritere damen, vet hun ikke sikkert, men den gjør sikkert noe veldig viktig. Og jo da, damen vet at den er proppfull av vitaminer, men så mange vitaminer som det vokser i hagen trenger damen ikke.
Ikke gjør det noe, heller. Damen irriterer seg ikke over skvallerkålen. Går den inn i bedet, napper hun den opp. Går den den andre veien, får den bli. De lever sammen, skallerkålen og damen. Og løvetann og brennesle. I damens hage er det plass til både gress og ugress. Og de trives godt sammen, den litt lurvete hagen og den litt lurvete damen.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar