Når dagens dame luker, tar hun med seg spaden. Det er nemlig sånn at luking er en aktivitet damen bedriver litt for sjelden, så hun kan ikke bare gå å krafse litt i jorda, sånn som de som er mye flittigere enn henne gjør. Hun må bruke skarpere lut - i denne forbindelse i form av spade.
Hun elsker det når det er nyluka og man kan se bar og brun jord. Hun vet at det ikke varer, men akkurat da elsker hun hagen sin. Hun vet at det det tar slutt, at det ikke tar lang tid før naturen krever sin rett og kjemper mot den bare unaturen, og opp popper brennesle, skvallerkål og andre uhumskheter. Da hater damen hagen sin.
Og sånn går dagene i damens hage. Hun elsker den litt, og hater den litt. Hun er glad for den, og hun ønsker seg noe annet. Hun bruker mye tid på hagen sin, men ikke nok. Hun slapper av i den, og hun blir stressa av den. Hun elsker den på fine soldager, og når hun kjenner lukta av regn om morgenen og vet at hun slipper å vanne den dagen. Hun hater den når hun brenner seg på brennesle, eller sklir på en snegle.
Hun elsker den, og hater den. -Omtrent som å være gift, sier damen, og graver i bedet sitt. I dag igjen.
gjenbruk fra 18.5.2010
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar