Dagens dame bærer et gresskar. Hun synes det er et fint gresskar, og et passe stort gresskar. Det er i alle fall ikke et monstergresskar som er alt for tungt å bære alene for en dame.
Hun bærer det med seg fordi hun skal gjemme det. Hun gjemmer det sånn at ingen faller for fristelsen til å begynne å skjære i det, og lage en lykt, for eksempel. Damens gresskar skal ikke bli lykt - det skal bli suppe.
Damen liker gresskar. Særlig i suppe. Og så liker hun det som ord. Når hun sier gresskar mange ganger etterhverandre, synes hun det høres ut som noe annet enn selv, og i alle fall ikke noe som kan spises.
Hun skynder seg å gjemme gresskaret sitt, og håper at stedet hun legger det ikke er så lurt at hun ikke finner gresskaret igjen før det når en alder som ikke egner seg for suppe. Men skitt, au, da har hun i alle fall det fine ordet tilbake.....
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar