Det er sommer, og dagens dame spiser is minst en gang i uka. Når hun virkelig har ferie, spiser hun is oftere. I dag har hun valgt seg en kjempeis, og hun har valgt den fordi den er så pen, og fordi den er så stor, og fordi den matcher blomsten hun har i håret. Det betyr ikke at den er god, men hun håper.
Om noen synes at dagens dame ser litt betutta ut, er det helt riktig. Litt som en unge som har forsynt seg med litt for mye, og innser at det bare ikke kommer til å gå ned. Sånn ser hun ut, og sånn føler hun seg. Når hun i tillegg må holde fast den digre isen sånn at den ikke ramler, kan jo alle forstå at det er litt ubehagelig og kaldt.
Hun gleder seg til å spise på isen sin, men hun gruer seg litt til å gjemme alt hun ikke orker - det er jo ikke lett å skjule noe som ligger i en dam på gulvet, og ting tyder på at dammen vil bli så stor at den f.eks. ikke lar seg gjemme under en sko.
Hun tenker at i neste uke, da skal hun ta den minste isen hun finner, en bitteliten pinneis skal hun ta, en sånn som hun absolutt ikke ville ha da hun var barn, en sånn som er laget for at voksne som egentlig ikke synes at barn skal fylles med gode saker likevel skal føle seg snille, en sånn skal hun spise. Og hun skal tenke at det er en annen-hver-uke is, den hun spiser når hun fortsatt husker mageknip og pinlige dammer på gulvet.
Men vi kan nok være trygge på at det kommer flere isdamer - det tar ikke lang tid før det hele er glemt, og da er det på'an igjen....
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar