Det er fredag, og dagens dame bærer blomster. Hun har båret mye på blomster i sommer, og fortsatt er hun ikke ferdig med det. Hun bærer blomster, og tenker at på en merkelig måte går livet videre.
Overskriftene i avisene blir normale, TV-programmene går som før. Den sterke sorgen som har preget samfunnet, går langsomt over.
Men damen vet at hjemme hos mange er det så stille, så stille. Hun vet at mammer og pappaer lukter på sengetøyet noen aldri skal ligge mer, men så lenge lukta finnes, er den som er borte litt nærmere. Hun vet at noen fortsatt i vanvære taster et telefonnummer ingen lenger bruker. Hun vet at den ensomme sorgen, den som er inne i et hus, varer lenge.
Derfor bærer hun blomster. Fordi det er fredag. Fordi hun ikke har ord som kan trøste. Og fordi det er stille.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar