- Da jeg var liten, lekte vi cowboy og indianer, sier dagens dame. Alle ville helst være indianere, og aller helst ville jentene være Månestråle, eller Sølvpilen. Til nød kunne de være Tinka, heller det enn å være blekansiktet Falk.
- Det er ikke sånn indianer jeg er i dag, sier damen, ikke en tam liksom-indianer, men en ekte indianer som har kontakt med sola og skyene, og rir bortover slettene med vinden i håret.
Ikke at damens hår ville flagre i vinden om hun satte seg på en hest, det er det for kort til. Og ikke at damen ville satt seg på en hest, det er hun for redd til. Håret og hesten er underordna, det er kontakten med sola og vinden, og, ja, regnet hun trenger i dag. Hun trenger å kjenne at alt hører sammen, og at hun er en del av det.
Derfor er hun indianer i dag. Uten hår som flagrer i vinden, og uten hest. Hun har ikke fjær i håret, heller. Men kjenner hun langt ned i lomma, kan hun kjenne kilingen i hånden fra en bitteliten fjær....
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar