Dagens dame har brev i handa og skravlepapegøye på skuldra. Begge deler er ganske sjeldne. Alle som har prøvd å lære en fugl å snakke, vet at det slettes ikke er så lett som det ser ut til på film, etter år med opplæring er kanskje alt den kan si "Jævla stumme drittfugl".
Nesten like sjeldent er brev, ekte brev, skrevet på papir. For all del, ekte skriftlig kommunikasjon er ikke sjeldent, både mail, tekstmeldinger og chat er eksempler på det. Men brev man kan ta på og lukte på, og kanskje rive i stykker eller brenne, er sjeldne saker.
Dagens dame lurer på hvor lang tid det tar før de som vokser opp ikke vet hva brev er, om de da fortsatt vet det. Damen husker fra sin egen barndom, hun hadde brevvenner fra hele verden, og hun kikka i postkassa hver dag etter skolen for å se om det var brev der. Damen tenker at de barna som kikker i postkassa etter skolen i dag, gjør det i håp om å snappe opp røykemeldingen skolen har sendt før foreldrene kommer hjem, og at det ikke akkurat har noe med brevvenner å gjøre.
Det går fort, tenker dagens dame, før de ikke vet det mer. Og før man vet ordet av det, er den siste frimerkesamleren på museum. Sammen med diskettene og kasettene, og mange andre ting vi har hatt så mye glede av.
Damen blir litt trist på brevets vegne. Men ikke så veldig. Hun tenker at det er mange gode måter å kommunisere på, uten brev også. Men altså, hun har et brev. Et brev som ikke er fra banken eller røykemelding fra skolen. Et ekte brev med ord til henne. Hun åpner det med andakt, for man vet aldri når man får det siste brevet....
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar