Dagens dame har lyst på kanin. Ja, hun har jo forsåvidt en kanin, når jeg sier lyst på kanin, mener jeg det i betydningen ville spise en kanin. Altså: dagen dame har lyst til å spise en kanin.
Nå er ikke kaninen spesielt ond, det er ikke derfor hun har lyst til å spise den, hun synes bare den ser spesielt god ut. Og dagens dame liker kaniner. Siden damen ikke er så rask som hun en gang var, og kaninen er rask, blir det ikke noe av middagen i dag...
Det ble det imidlertid den gangen min mormor passet min kanin. Min store franske wedder, hvit og brun med prikker, og fine hengeører. Han var stor, tung og lat, og så absolutt ingen dverg. I tillegg var han på sommerferie hos mormor, mens familien min var på sommerferie et annet sted. Da vi kom tilbake var kaninen død, og det var kjempetrist. Flere år etter fikk jeg vite at han ikke hadde dødd en naturlig død og kommet til kaninhimmelen der gresset alltid er grønt og ingen luker bort løvetannen. Derimot hadde han havnet i mormors gryte, og blitt til frikasse. Hun hadde til og med bedt gjester på ham, på min kanin. Siden han ikke var spesielt ung, vil jeg tro at det var en lang middag.
Heldigvis fikk jeg ikke vite dette før jeg ble voksen. Jeg liker min mormor, hun er en søt liten dame på nesten hundre år, men dyr som ikke er hund eller katt ser hun på som mat. Jeg forestilte meg aldri mormor som mordermormor, selv om jeg nok burde fått noen mistanker en gang hun kikket inn i et bur til en dvergkanin og sa: "Den der er det ikke mye kjøtt på". Min mormor levde et slags dobbeltliv. Hun var den snille mormoren som spilte kort og laget vafler, samtidig som hun spiste opp kjæledyra våre. (OK - nå overdriver jeg - jeg tror det bare var Snurre hun spiste opp).
Og til de som synes dette høres absurd ut: jeg ljuger mye i tegnebloggen min, og dikter i vilden sky, men akkurat historien om mormor og kaninen, den er helt sann!
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar