- Jeg husker fortsatt den første snøkula mi, sier dagens dame. Det var magisk. Inne i en liten kule sto det en snømann og vinka. Når damen, som ikke var dame enda den gangen, rista på kula, snødde det rundt nissen. Igjen og igjen gjorde hun det, år etter år. Det var like magisk hver gang.
Nå er det ikke magisk lenger, verken når det snør ekte snø ute eller glittersnø inne i kula. Kanskje damen har sett det for mange ganger, det virkelige hvite som daler lett ned fra himmelen, og legger seg som et blytungt teppe på bakken. I alle fall er det blytungt for den som skal flytte det.
Etter mange år begynte malingen på damens snøkulenisse å skalle av. Og damen plukka fra hverandre snøkula for å se hva den magiske snøen var laget av. Det var bare små biter av plast. Magien ble omgjort til små biter av søppel, og snøkuler ble aldri mer det samme for dama, ingen ble hennes igjen.
Men fortsatt ser dama litt lengselsfullt på snøkulene i butikken. Hun håper de er så heldige at de blir eiet av et barn, eller av en voksen som tenker at jammen kan glitter og plastbiter være magiske. Akkurat som den virkelige snøen kan være det....
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar