200211: Damen med ljåen

.

- Det er jeg som er døden, sier damen, her jeg går rundt med ljåen min, og henter de som er klare. Så ler hun, og sier at hun selvfølgelig ikke er døden, og hadde hun vært det, skulle hun satt i gang reformer. Dødsbra reformer.

- Det er ikke sånn at døden er lik for alle, sier damen, det eneste vi har felles, er at vi er dødelige, så vi vet at den kommer, helt sikkert. Det er likt for alle, vissheten om at vi skal dø. Men ikke døden, døden er ulik.

Det er ikke det samme å dø gammel og trøtt, og på alle måter mett, i en sykehusseng, som å dø kald og sulten på gata. Og unger som dør av sult på et annet kontinent, dør ikke den samme døden som vi som lever i Norge. Det er ikke sant at døden rammer blindt og rettferdig. Det er ikke tilfeldig hvem som dør, og hva de dør av. Det er ikke en blind og rettferdig død når ungdom dør i en krig noen andre har satt i gang. Det er ikke blindt når noen dør av dårlig vann. Noen velger å være blinde, og snu seg en annen vei. Døden blir ikke blind og rettferdig av den grunn.

- Det er ikke sånn at jeg ønsker at mennesket er udødelig, sier damen, eller at det alltid skal være forutsigbart når vi skal dø. Slettes ikke. Jeg ønsker bare at vi skal fjerne de unødvendige dødsfallene, de som vi faktisk kan gjøre noe med - de som skyldes vann og krig og mangel på vaksine. Så kan damen med ljåen ta seg av resten, uten å måtte jobbe doble skift i store deler av verden....
.