250211. Dame med sellerirot

.

- Da jeg var liten, tenkte jeg at sellerirota burde utryddes fra jordas overflate, sier damen, eller i alle fall at den kunne holde seg under bakken, der den hører hjemme.

- Hver gang jeg kom på en bit sellerirot når jeg spiste fersk suppe, følte jeg at jeg hadde tapt i suppelotteriet, og at noen prøvde å forgifte meg, fortsetter hun.

I dag bærer hun knollen forsiktig. Hun vet ikke hva det er, eller når det skjedde - på ett eller annet tidspunkt ble sellerirota god. Kanskje når smaksløkene var passe ødelagt, eller kanskje det er med smak som med det å røyke, det smaker ikke godt i begynnelsen, men etterhvert venner man seg til det.

- Det er derfor rosenkålen finnes, sier damen, og sellerirota. Vi har vennet oss til det, og til og med noe som vi tenker at må være giftig, sklir ned.

Damen bærer rota forsiktig, og tenker at når hun møter den i suppa senere, har hun vunnet i suppelotteriet.
.
.