Dette er mannen min, sier dagens dame, han har ikke akkurat form av en mann lenger, men her er han, og han er min. Hun bærer rundt på en urne med aske i.
Hun tenker at hun ikke er helt klar til å gi slipp på ham enda, han som pleide å være der alltid. Noen synes det er makabert at hun fortsatt har ham i huset, men det bryr ikke damen seg noe om. Hun kjenner andre damer som har levende menn som ikke gjør stort mer ut av seg enn hennes mann, de er like stille og deltar like lite i familielivet.
Slapp av, sier hun, det er ingen grunn til bekymring, det er bare sorg, og sorg går over. Til slutt går det over, og blir til savn. Da, sier damen, da skal hun slippe taket og slippe asken fri. Hun må bare finne det helt rette stedet, og den helt rette dagen. En dag med passe med sol, og masse vind. Da skal hun slippe ham fra seg, og se at restene av ham svever oppover mot skyene og blir til luft. En sommerdag, og over havet.
.
Innlegg
Det var en nydelig fortelling fra enkedamen!
SvarSlett