Dagens dame er usynlig. Eller, i virkeligheten er hun ikke usynlig, ingen er usynlige i virkeligheten, det er i bøker eller på film folk er usynlige. Men dagens dame føler at hun er usynlig.
-Ingen ser meg, sier dagens dame. Hun føler at hun går i ett med tapetet, og at folk snakker forbi henne, eller rett gjennom henne, om du vil. Hun tenker at hennes tanker og meninger ikke er viktige, og at hun er en grå og kjedelig dame.
Det er så mange damer som har store stemmer som de bruker høyt og lenge, som fører til at andre damer, ikke bare dagens, tenker at de er usynlige og verdiløse, nesten som om de ikke finnes. Hun er trist og bedrøvet, det er derfor hun får en blomst, da glimter det i øynene hennes, så hun blir litt mer tydelig. Damen tenker at hun skal øve seg på å ta mer plass, og på å få større stemme.
Og alle vi andre, vi som lett snakker litt for mye, og som bruker mye plass når vi gjør det, vi burde øve oss vi også, på å se litt ekstra bort på de som ikke alltid høres så godt.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar