Når du hører tusen små føtter løpe i taket ditt, da vet du at det er på tide å finne fram musefella. Og når det er muselort i kjøkkenskuffen, vet du hvor du skal sette fella. Og når du hører den klappe sammen, og du vet at akkurat da ligger en søt, liten mus og vrir seg i dødskramper, da må du forlate rommet. Du må forlate det, og du må ikke komme tilbake før du enten er helt, helt sikker på at musa er død, eller at du har sendt inn en annen person for å fjerne musa fra fella, død, eller levende.
Hvis ikke kan du ende opp som dagens dame. Fella klappa igjen, hun åpna skuffen, og der lå han, verdens søteste lille mus. Selvfølgelig angra hun på mordforsøket, slapp Markus fri og tok ham til veterinæren. Etter et langt og smertefritt sykeleie har dagens dame nå verdens største mus boende hos seg - full av skyldfølelse siden det nå tross alt er hennes ansvar at Markus beveger seg litt skjevt gir hun ham akkurat det han vil ha hele tida. Og alle som har hatt med mus å gjøre, vet at de vil ha mat, hele tida.... (Derfor har han også etterhvert blitt verdens største mus også, ikke bare den søteste).
Det er dagens dame. Det er ikke meg. OK - det gikk en vakker liten mus i fella. OK - jeg åpna skuffen, og den kikka på meg. Men i motsetning til dagens dame lukket jeg skuffen igjen, putta ørepropper i ørene, hørte på musikk og lot som ingen ting. Og det var helt sikkert ingen muse-Markus som var i min felle. Jeg tror det var muse-Mina. Og jeg angrer litt på at jeg ikke slapp henne fri, særlig når jeg tenker på de åtte hårløse musebarna som ble morløse så alt for tidlig. Men det er en annen historie.
.
Innlegg
Hahaha! Så sant så sant!
SvarSlett