Dagens dame bærer et sneglehus. Så stort er sneglehuset hun bærer at hun synes det fortjener å bli kalt konkylie. Hun tenker at den var stor, den sneglen som hadde hjemmet sitt inne i huset hun bærer. Damen liker de sneglene som har hus. De hjemløse sneglene, derimot, de som slimer rundt i hagen hennes på jakt etter mat og et sted å sove, de liker hun ikke. Damen regner med at boligmarkedet for snegler er ganske stramt, siden så mange er husløse, men alle trenger jo ikke akkurat å bosette seg i hennes hage av den grunn.
Det store sneglehuset er vakkert og mystisk. Når hun legger det til øret, kan hun høre et helt hav der inne, og hun blir rolig av bølgesuset.
Damen mener å huske at Mummimamma la konkylier i bedene, og det tenker hun, var sikkert for at de husløse sneglene skulle kunne finne seg et hjem, et helt eget sted å bo, innerst inne i et sneglehus, med den rolige susingen i bølgene i bakgrunnen. Og damen tenker at hun også skal legge konkylier i bedet, og om noen tar det med seg og går sin vei, skal hun ikke bli lei seg, men glad, for da betyr det at noen har funnet hjem.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar