Da jeg prøvde å få familien min til å forstå at jeg burde ha hund, innførte jeg den usynlige hunden Mulle i familien. Den hadde til og med egen mat- og vannskål som det stod Mulle på, laget av ei snill venninne, som enten syntes at jeg burde ha hund, eller som syntes det var morsomt å drive familien min til vannvidd. Det gikk så langt at ungene av og til ropte: "Jada, vi skal lufte Mulle" før de gikk ut.
Jeg har ikke hund, og det er nok best for den hunden. Særlig med tanke på Psyko-Pus som også bor her, men det er en annen historie, eller; mange andre historier.
Dagens dame har gått et skritt lenger enn det jeg gjorde: hun nøyer seg ikke med en usynlig hund, hun har en ekte leketøysbutikkhund. Den går hun tur med hver dag, mens hun håper at familien hennes snart vil gi seg og gi etter for maset hennes. Jeg kunne fortalt henne en og annen ting om utholdende familier, og at det er ganske greit å ikke ha hund også.
Hun har en mobiltelefon i handa. Det skulle hun ikke hatt, hun skulle hatt en bie der, siden hun jo har på seg en biekjole. Det er bare det at bieutklippet mitt ble helt borte da jeg satt og lekte med saks og lim, dessverre, for det er ganske sjelden jeg finner bilder av bier i blader og reklamegreier. Derfor, altså, en telefon. Hun har i alle fall stilt den inn på lydløs, sånn at det kan minne litt om et insekt som summer når det ringer. Og det er i alle fall noe.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar