- Nå reiser jeg kjerringa, og hever staven, sier dagens dame, høyt og tydelig. Hun pleier å snakke høyt og tydelig, dagens dame, det er ikke det som er problemet. Problemet er at selv om hun snakker høyt og tydelig, blir hun av og til behandlet som om hun snakker med liten stemme.
Dagens dame er en ganske klok dame. Hun pleier å vite hva hun snakker om, og hun vet at de tingene hun sier når hun snakker om jobb, er faglig fundamentert, og veloverveide. Når damen kommer med forslag til hvordan ting kan løses, følger det arbeidskraft med, og hun bruker ikke mange tomme ord. Og det pleier å fungere godt.
- Men av og til, heldigvis ikke ofte, er jeg i møter med menn som kommer med lange forslag, som er langt unna hva som er gjennomførbart. De snakker lenge, og bruker fine ord, og får lov til å gå i gang med oppgavene sine. Gang på gang får de det, sier damen, selv om de flere ganger før har gått i gang med oppgaver, og ikke klart å levere.
Gang på gang har damen lurt på hvorfor. Hvorfor ressurskrevende planer som svever i det blå får prioritet foran hennes jordnære og realistiske forslag. Og hun har funnet svaret.
- Det er ikke det at jeg har liten stemme og ikke blir hørt, for jeg har slettes ingen liten stemme, sier damen. Den eneste forskjellen hun finner, er staven. Hun har ingen stav å vifte med, men må utelukkende benytte seg av hjerne og stemme, og av og til er det tydeligvis ikke nok.
- Derfor, sier damen, har jeg skaffet en stav. Den skal hun løfte i været, som en antenne, når hun skal si noe. Kanskje det hjelper. Kanskje hun til og med kan komme med litt mer tåkete tale, og fortsatt bli regnet med. Fordi hun har stav.
Hun skal i alle fall prøve det neste gang hun er i møte - å ta med seg pikkestokken sin, reise kjerringa og heve staven!
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar