- Noen ganger skreller jeg løk bare for å gråte litt, sier dagens dame. Noen ganger er hun full av innestengte tårer, og de trenger hjelp til å komme komme ut. Det er ikke det at hun er lei seg for noe spesielt, det er mer en udefinerbar tristhet, og da sitter tårene fast.
- Men det hjelper med løk, sier damen. For det første kommer tårene, enten hun vil det eller ikke, og for det andre blir hun glad av å skrelle løk. En gang så hun en video med to damer som satt og skrellet løk etter løk, en hel kurv fylte de med løklag etter løklag. Ingen sa et ord de syv minuttene filmen varte, de bare skrellet, dypt konsentret, som om de var på jakt etter en ikke-eksisterende kjerne. Og de gråt.
- Da lo jeg, sa damen. Det var hysterisk morsomt å se filmen, hun så den flere ganger på kunstmuseet hun var på, og lo like mye hver gang. Ikke ondskapsfullt over at damene gråt, men av glede, fordi de gråt.
- Og noen ganger er det sånn at vi ikke må dypt inn i en kjerne for å gråte. Noen ganger holder det rett og slett å skrelle en løk, sier damen, og gråter og ler på en gang.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar