Den må gå forsiktig, den som bærer framtida. Framtida er liten og skjør og naken, og og må behandles med varsomhet og respekt hvis hun skal bli stor, voksen og ansvarlig. Det er et stort ansvar som hviler på den som bærer framtida, i alle fall om man ønsker at framtida skal bli god for alle.
-Jeg ønsker rettferdighet, sier dagens dame, jeg ønsker at alle skal være like mye verdt, ikke bare på papiret og i talene, men i styrerommene og i hoppbakken også, og jeg ønsker at alle skal se at de er like mye verdt når de får lønn for utført arbeid.
Dagens dame tenker at hun, som er voksen, må være ansvarlig. -Jeg pleide å være ansvarlig, sier hun, jeg pleide å tenke på framtida, jeg pleide å minne både meg selv og andre på at framtida er et felles ansvar. Så tok hun pause. En lang pause.
I pausen satt hun sammen med andre damer, og snakket om det som var, om kampene de kjempet, de de tapte og de de vant. Sammen var de betydningsfulle, og kanskje de glemte å se på verden rundt seg, glemte at man ikke kan hvile etter å ha vunnet noe, den du tar noe fra, rettferdig eller ikke, vil nesten alltid prøve å ta det tilbake. I pausen satte dagens dame framtida fra seg, og glemte at framtida må voktes hele tida.
-Jeg glemte det med politikken, sier damen, og det er jeg lei meg for. Hun tenker det er på tide at pausen tar slutt, det er på tide å tro på verden igjen, på at noe kan endres. Hun nynner på den gamle sangen om at ingen slipper unna, samtidig som hun bærer framtida, varsomt og varmt.
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar