270510: Dagens dame bærer sorg

 .

Dagens dame bærer Sorg. Hun har gjort det en stund nå, og det er tungt. Hun trodde Sorgen skulle bli lettere å bære etterhvert som tida gikk, og det blir den kanskje, men av og til går tida så uendelig sakte.

Hun bærer riktignok ikke rundt på Sorgen hele tida lenger, dagens dame. Innimellom er hun oppe og snapper etter luft, og noen dager kan hun nesten glemme at hun har blitt en sorgbærer. Så plutselig, midt i den lyse glemsomheten, hvisker et vindpust om det som er borte, om han som så gjerne skulle vært her, men ikke er det mer.

Det er ekstra tungt å bære Sorgen etter blaffene av ro, når hun brått blir minnet om at sorgen sitter på lur og venter. På en måte var den lettere å bære den første tiden, Sorgen, da den var der hele tiden, i hvert pust og i hvert hjerteslag. Nå må hun av og til anstrenge seg for å huske stemmen og lukten, og det kjennes noen ganger som dobbelsorg. Men smilet, det husker hun.

Og hun tenker at hun skal bære med seg Sorgen, den uendelig tunge, så lenge det er nødvendig. For i Sorgen bor ikke bare savnet over det som skulle bli, men også minnene om det som var. Og de minnnene vil hun alltid bære, dagens dame, og den som har en god rygg kan bære både tung Sorg og gode minner.
.