-Ja, vi er i slekt sier damen, hun er helt sikker på det, etter å ha tilbrakt formiddagen sammen med et menneskebarn på omtrent tre år. Etter å ha sett ungens klatreferdigheter og utholdenhet, regner hun det som mer enn sannsynlig at mennesket og sjimpansen langt der ute har felles slektninger.
-Og så har jeg jo møtt en og annen pelskledd mann som er i litt nærmere slekt enn de fleste av oss, sier damen. Det har ikke noe med dagen i dag å gjøre, det får kanskje sin egen dag, damens møte med hårete menn, i dag handler det om barn. Eller, nei, det handler om mødre.
Det handler om at vi kan se hverandre i øynene, vi som har fostret opp menneskebarn eller sjimpansebarn, og vite at vi har noe felles. Ordløst kan vi sende en trøstetanke til den moren som har den villeste ungen. -Det går over, kan vi hviske, de vokser opp og klarer seg selv, og klatrer ikke så mange farlige steder lenger. Og når det skjer, kan vi puste ut og tenke at vi klarte det, vi klarte å få ungen noenlunde trygt gjennom barndommen. Og det er en god tanke, enten man er sjimpansemamma eller menneskemamma....
.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar